Andedräkt

Det er godt å kåmmå hematt

November 20th, 2009, 4 Comments

frå ei lang og slitsam reis,

då en følte at en bære va en fuggul underveis…

Dette, eller noko som liknar veldig, skriv ein norsk trubadur på ein dialekt som ikkje er min eigen. Det er godt å få nokon heimatt og.  På sundag returnerte kjærasten min til heimen etter eit seksvekers langt studieopphald. Eg var ikkje i tvil om at me skulle klara brasene heilt utmerka utan mannen i huset og, og visst klarte me oss heilt utmerka.

Sidan alle dei fire ungdomane mine meir eller mindre bur heime akkurat nå, og ein del av “Spretts slekt og venner”, går inn og ut her, så hende det at eg kjende det som om eg budde i eit ungdomskollektiv. Og det er ei positiv kjensle det.  At ein gjeng sekstenåringar kollektivt gjer seg klare til å gå i selskap, eller har seg eit måltid nattmat midt på natta, er bare koseleg. Om ein gjeng gutar spelar gitar på eit av roma, eller at det blir  jubla høglydt rundt eiy TV-spel på loftet er fine greier.

Likevel, eg kjenner jo at det er godt å vera to. To til å bestyra innkjøp og setta ut søppeldunkar på rett plass, ta hand om innkomne rekningar, og hugsa å kjøpa kattemat og levera avisa til naboen etter at me har lese ho.

Eg kjende skuldrene sokk eit hakk når han var vel heime, nå var me to som kunne henta og bringa tenåringar. Det vart plutseleg ei opning for å sova litt på fredags og lørdagskveldar sjølv om 15- og 16- åringane framleis ikkje var trygt i hus, og me vart to som kunne veksla på å stilla på foreldremøte.  Det er bra slik. Og nå har eg bare teke for meg den praktiske sida av å vera to. Resten får eg kanskje spara til eg om ikkje så veldig mange månadar skal halda tale for ein som fyller femti år…

Nå er det i prinsippet fridagen min. Sidan eg  jobbar to kveldar i veka, kan eg disponera fredagen som eg vil. I dag vil eg disponera han til kontorarbeid borte på skulen min. Eg er innstilt på det, og innstilt på å koma så langt at eg kan ta fri i sjølve helga, det er utruleg deilig dei gongene eg klarer det. Dessverre har det lett for å bli ein del helgejobbing når ein jobbar i skulen. Slik er det bare.

Etter seks veker som aleinemor for to tenåringar, så har eg fått fornya respekt for dei som er aleine med barn gjennom heile oppveksten deira, utan å ha noko særleg avlastning frå andre vaksne.

Nå skal eg navigera vidare ut i dagen. Eg ser gjennom vinduet mot den seint lysnande dagen at spaserturen ned til jobben blir særdeles våt, og forfriskande. Eg kjem til å vakna, så mykje ser ut til å vera sikkert.

Heidi

Eg kjem til deg med glede-

November 15th, 2009, 7 Comments

 

I dag har eg vore på kyrkjejubileum. Bygdekyrkja vår er 150 år i år, og er nyoppussa. For lang tid sidan vart eg spurd om å skriva ei salme til jubileet. Johanne Ur Sæbø sa seg villig til å gje salmen melodi. I dag vart han urframførd med kor orkester og solistar. Slikt er alltid sterkt å oppleva når ein har jobba lenge med noko.  Eg blir glad når folk kjem og seier at teksten gir dei noko. Eg tenkjer alltid at viss ein eller to eller fleire kjenner seg berørde så er oppdraget fullført. Då har eg klart å veva livserfarinar og truserfaringar på ein måte andre kan spegla seg i. Eg har ingen ambisjonar om å nå fram til alle, – men til ein eller to eller fleire… Då blir eg glad.

Erling Pettersen, den nye biskopen vår var med. Han haldt ei klok og varm preik.

Og så kom kjærasten min heim frå Costa Rica i dag. Det er ikkje dumt det heller. Seks veker som aleinemor var nok i denne omgangen.

 

 

Til ditt heilage hus tek eg med mine dagar,

for alt det eg lever er ditt.

Eg vil vera hos deg, vera heil vera ekte,

hit kjem eg med livet mitt.

 

Eg kjem til deg med glede, ein sommar ber eg inn

med blåklokker, kløver og solvind, eg kjem hit med lette trinn.

I havet sin puls i mot stranda der bur mine hjarteslag.

Livet er enkelt å bera med seg ein sommardag.

 

Til ditt heilage hus tek eg med mine dagar,

for alt det eg lever er ditt.

Eg vil vera hos deg, vera heil vera ekte,

hit kjem eg med livet mitt.

 

Eg kjem til deg med uro, med haust og iskald vind.

Med stormar, med gråt og med sinne, så kjem eg med tvilen min.

Finst mogning og vekst i mi uro? Eg veit ikkje kor eg skal.

Herre, kom ver du min styrke, vinden er sterk og kald.

 

Til ditt heilage hus tek eg med mine dagar,

for alt det eg lever er ditt.

Eg vil vera hos deg , vera heil vera ekte,

hit kjem eg med livet mitt.
Eg kjem med frost og kulde, ein vinter frys i meg.

Eg kjem hit på iskalde føter, eg leiter meg fram til deg.

Her kjem eg med skjelvande tankar, når livet er kaldt som snø.

Herre du står der og ventar, rekkjer meg vin og brød.

 

Til ditt heilage hus tek eg med mine dagar,

for alt det eg lever er ditt

Eg vil vera hos deg, vera heil vera ekte,

hit kjem eg med livet mitt.

 

Så står eg her med våren, og alt er liv og song.

Eg kjem hit med alt dette nye, eg står her som første gong.

Eg kjem hit med håp og med glede, eg kjem hit med alt eg vil.

Du gjev meg styrke og kvile, her som eg høyrer til.

 

Til ditt heilage hus tek eg med mine dagar,

for alt det eg lever er ditt.

Eg vil vera hos deg, vera heil vera ekte,

hit kjem eg med livet mitt.

 

Du tek i mot meg Jesus, her ventar du på meg

Mens tidene mognast og vekslar, så høyrer eg til hos deg.

Du møter meg Herre i dåpen, er nær i min siste kveld.

Du er mi trøyst og min tillit, Gud du vil allting vel.

 

 Heidi

Jag vill möta livets makter vapenlös…

November 11th, 2009, 2 Comments

Slik skriv Karin Boye i eit av dikta sine. Dersom eg hugsar det rett slik at eg kan sitera det frå minnet, det er ikkje alltid eg hugsar rett. Eg liker Karin Boye sine dikt.

I helga las eg Eyvind Skeie sin Svein Ellingsen- biografi. Svein Ellingsen er ein person eg har stor respekt for. Han skriv heilt fantastiske salmer. I boka kunne eg lesa at Svein Ellingsen og har vore oppteken av Karin Boye si diktning. 

Det var hjarteskjerande å lesa om barndomen til Svein Ellingsen. Han var eit hyperfølsomt og hudlaust barn. Han vart ikkje teken vare på i skulen. Om sundagane gjekk han aleine i kyrkja og sette seg på ein fast plass, der han sat for å høyra på gudsteneste, salmer og musikk.  Sjølv var eg eit robust barn, men truleg og eit litt merkeleg barn. Eg møtte masse varme. Men noko såpass sært kunne sikkert eg og ha gjort; gått aleine til kyrkja kvar sundag for å sitja og lytta.

Seinare har han, framleis i fylgje biografien, hatt periodar med sterk angst, og fått hjelp frå psykiatrien fleire periodar i livet sitt. Kanskje dette er erfaringar som har vore med på å gje han den sjeldne gåva å kunna setja heilt presise ord på erfaringar slik at orda blir til salmer til ære for Gud? Likevel tenkjer eg at viss vaksne hadde vore flinkare til å ta vare på sjeldne barn, så hadde han kanskje gått inn i vaksenlivet med ei meir robust psyke?

Ein gong hadde eg vunne ein salmekonkurranse. Eit par veker seinare kom det eit brev i posten med den vakraste handskrifta eg har sett i mitt liv utanpå konvolutten. Det viste seg å vera eit brev frå Svein Ellingsen. Han hadde sett salmen min, og inviterte meg til å vera med på seminar, og til å melda meg inn i hymnologisk forening.  Eg vart utruleg smigra, for meg er han verkeleg salmediktaren med stor S, han og Lina Sandell.  Eg fekk eit stipend frå kommunen slik at eg kunne få reisa til Trondheim på seminar. Der fekk eg helsa på Svein Ellingsen.

Etter å ha lese boka ville eg gjerne ha møtt han igjen. Eg trur eg ville kunna læra mykje av han. Og eg fekk veldig lyst til å skriva fleire salmer.

To linjer til frå ei av strofene til Karin Boye passar som ei avslutning, synest eg:

Det goda är värnlöst.

Det goda behöver inte segra.

(Framleis sitert etter minnet.)

Heidi

I svineinfluensaens tidsalder…

November 10th, 2009, 4 Comments

så er det ikkje lett å vita om ein er hypokondar eller ein tåpeleg “gå-rundt-og-smitta-andre-fordi-ein trur- ein-er-uunverleg-person”…

Hypokondar er eg vel i og for seg, samtidig så høyrer eg heilt opplagt til den andre gruppa… I sist veke var syster og niese sjuk med antatt svineinfluensa, og i går datt dei same symptoma over meg. I klassen min har opptil 20% vore sjuke på same tida. Då eg sat og strikka borte hos onkelen min vart eg plutseleg kvalm, og i natt vakna eg med frostrier. Temperaturen var på 37.7, på grensa til feber, så eg reiste på jobb. Då eg sat og las for elevane, rant svetten nedover panna samtidig som eg fraus. Nokre vaksne var glade for at eg stabla meg på beina og gjorde ein jobb, andre lurte på om det var lurt å ta sjansen på å smitta elevane. Etter ein indre debatt med meg sjølv, ende eg opp med at hypokondaren sende heim den uunverlege. Eg var innom apoteket, der eg som antatt smitta måtte gå med munnbind, og få rensa hendene med desinfeksjonssprit før eg fylde ut eit skjema, og gjekk heim med tamiflu.

Nå har eg starta kuren, og sit her og lurer på om dei klarer seg utan meg på jobb. Det gjer dei. Influensasymptoma er av ein karakter som tilseier at eg heilt utan tvil ville ha vore på jobb om det ikkje var fordi eg var redd for å smitta elevane mine med svineinfluensa. Dei tek jo ikkje prøver lenger, så kva ein har og ikkje har får ein aldri vita, om ein ikkje då skulle gå hen og bli skikkeleg sjuk.

Ute skin sola så fint. Eg får prøva å henta meg inn så godt eg kan. Og  nyta at eg kan ta det med ro under ein stor medisinsk begrunna paraply… Men eg ville jo helst ha vore på jobb då. Eg får håpa dette er min vesle forsiktige smak av ein epidimi som snart går over i historien…

Og sånn heilt forøvrig, så er dette min tekst nummer 800 her på andedrakt. Tenk det. Så skreiv eg vel i si tid minst 100 på moncee og minst 100 på hypodea, så eg vil tru at meir enn tusen tekstar er tasta ut i cyberspace.  Det er merkeleg å tenka på…

Heidi

Dagane som kjem og går

November 7th, 2009, No Comments

det er dei som er livet ditt.  Nokre gonger kjem og går dei så fort at du blir heilt svimmel bare av å halda deg fast i dei.  Eg likar hausten, og i grunnen liker eg mørket som pakkar seg tidlegare og tidlegare rundt kveldane. Det er fint å vera inne slike kveldar, men du må vera rask og observant for å halda dagslyset fast før det plutseleg har kome ein ny kveld.

I går var ein nydeleg dag. Etter å ha teke ei rask ryddeøkt, og ete frokost med Ingrid som var heime fordi ho ikkje var heilt i form, møtte eg ei barndomsvenninne. Me vart kjende då me begynte i den same førsteklassen for meir enn førti år sidan. I skuletida vandra me dagleg ut og inn av kvarandre sine liv, seinare har kontakten vore meir sporadisk og i periodar. I går gjekk me tur i haustvinden medan dei siste blada vart rivne av trea. Me ser tilbake på ting me har opplevd med meir erfaring i å kunna fortolka, og truleg og med opnare sinn enn før. Eg er så takknemleg for barndomsvenninnene mine og for venner eg har frå tida før me var vaksne og etablerte. Me har erfaringar saman som me ikkje treng å forklara for nokon som aldri vil kunna skjøna heilt kva det dreier seg om. På ein eller annan merkeleg måte opplever me at me kjem einannan nærare etter som åra går.

Etter at me hadde rukke både skogstur, kafebesøk og handlerunde var eg på butikken og kjøpte meg limegrønt og mangentafarga garn for å strikka meg eit sjal. Ein periode av livet mitt var eg ho som alltid strikka. I åra på gymnaset pleide eg til og med å strikka når eg gjekk, helst strikka eg plagg med mange og sterke fargar som eg aldri brukte mønster eller oppskrift for å laga. Nå strikkar eg bare av og til, det hender at lysta kjem snikande, og det gjorde ho i dag.

Etter å ha kokt ei stor gryte graut til ungane mine tok eg beina fatt igjen og spaserte til Gry der eg skulle møta resten av litteratturgruppa mi. Gry hadde fakkel på trappa, og i gangen lukta det av nybakte brød og suppe. Så diskuterte me boka Shantaram og livet forøvrig medan eg begynte og rakk opp igjen fem seks ulike startar på sjalet mitt. Eg er litt ute av trening og måtte gjenoppdaga korleis maskar og fasong forheld seg til ulike felle- og auke teknikker. Vel heime strikka eg endå fleire forsøk medan eg venta på å få dei to yngste trygt i hus.

I går hadde eg spandert på meg sjølv ei bok eg har hatt lyst til å leda; Eyvind Skeie sin biografi over salmediktaren Svein Ellingsen. I dag har eg lese og hatt problem med å legga boka frå meg. Det er sterkt og trist å lesa om vesle Svein som ikkje kjende seg heilt godteken i skulen fordi han var eit barn med litt annleis interesser enn dei fleste andre, han var skuleflink og det han kallar sjølv “eit overfølsomt barn.” Måtte me som er lærarar vera kloke nok til å sjå alle variantar av små menneske slik at me ikkje gjer dei sår dei må bera på i heile sitt vaksne liv… Eg har stor respekt for salmene til Svein Ellingsen, og kjenner stor respekt for han som person. Respekten blir ikkje mindre av å lesa denne boka.

I går fekk eg ei CD-plate i posten frå Tore Aas. Han hadde laga ei messe der han hadde  med eit liturgisk laudamus-ledd eg skreiv då eg var med i ei liturgigruppe i samband med kyrkjereformen. Denne sette eg på for å høyra medan eg sette meg i sofaen med strikketøyet. Det var utruleg avslappande å sitja slik og ikkje tenkja alt for hardt på alt det andre ein kunne og burde ha gjort. Det var ei fin plate. Fasongen på sjalet er eg framleis usikker på, men me får sjå. Nå skal eg ut og gå ein lang tur tenkte eg, medan det framleis er dagslys der ute. I morgon har eg invitert to venninner hit. Helger er fine saker.

Heidi

Du skal skrive ditt liv…

November 2nd, 2009, 9 Comments

…stod det i ein av statuttane for dei som kalla seg Kristiania-bohemen. Om eg ikkje i like stor grad kunne identifisera meg med alt Hans Jæger og gjengen dreiv på med, så var det noko med den setningen eg ikkje klarte å legga vekk. Å skriva sitt liv, det høyrdest ut til å vera litt av eit prosjekt. For meg virka det rett og slett som ein måte å ta vare på det merkelege, fascinerande og dyrebare livet som på ein måte renn og renn mellom fingrane våre, utan at me maktar å halda det fast.

Sjølv har eg alltid vore forelska i språk og i det å skriva. Før eg lærte meg å skriva sjølv, noko som skjedde lenge før eg begynte på skulen, fekk eg bestemor eller onklane mine til å skriva ned for meg. Inspirert av sundagsskulen som nokre naboar som var truande pinsevenner tok meg med til, dikterte eg historier om barn i Afrika som fekk hjelp av Gud etter at stråhytta deira hadde brent ned og slikt. Dødsannonsene i Jærbladet og Stavanger Aftenblad gav meg sterke lesaropplevingar fordi dei hadde så mange flotte ord. Vår umistelege, eiegode, djupt savna og så vidare. Det var verkeleg ord til å frysa deilig på ryggen av. Og eg var djupt fascinert av alle luker inn til det religiøse og til det som eg opplevde som vakkert og opphøya.

Men eg var og veldig tiltrukken av talte ord, helst vaksne ord som ikkje var for barneøyrer. Noko av det deiligste eg visste var å gjera meg usynleg i eit rom med mange vaksne. Etterkvart som dei vaksne begynte å gløyma at det var eit barn i romet, kunne eg få med meg dei mest fantastiske skildringar av korleis det eigentleg var å vera vaksen.  Eg fekk med meg skildringar som eg bare delvis forstod, og som eg kunne ligga og fundera på om nettene, medan eg tenkte fram og tilbake for å få puslespelet Livet til å henga saman.

Dette å oppriktig forundra seg over korleis det er å vera andre menneske enn meg sjølv,   har eg aldri klart å slutta med. Det finst mange ord for denslags… Sjølv synest eg at ordet interessert er eit av dei meir sympatiske… Eg elskar framleis å sitja på eit tog eller ein buss eller eit venterom og høyra kva ukjende folk snakkar om. Eg har aldri slutta å forundra meg over kor ulike me er, og samtidig; kor mykje ein kan kjenna seg att i.

Og eg har aldri heilt forstått at nokon seier at dei aldri kunne tenkja seg å lesa biografien til eit menneske dei aldri har høyrt om, eller kjøpa bøker med brev som Freud eller Garborg i si tid sende til venner og kjende, som handla  om ver og vind. Slikt kastar eg meg over med den største appetitt. For ti-femten år sidan oppdaga eg sjangeren weblog eller blogg, som eg sjølvsagt fann uhyre interessant. Eg høyrde folk snakka forundra og indignert om fenomenet, tenk å legga ut livet sitt på den måten. ..Sjølv las eg med stor interesse, kommenterte og vart kjend med fleire av dei som skreiv.  Samtidig kjende eg at dette hadde eg hatt frykteleg lyst til å gjera sjølv, men slikt gjekk vel ikkje an? For snart ti år sidan begynte eg å skriva litt på eit svensk “bloggecomunity”, ikkje på denne plassen, men ein liknande stad. Eg tenkte at der var det bare ukjende svenske menneske. Etterkvart skjøna eg at kven som helst kunne koma til å lesa…

Nå har eg sagt så mykje at ingen vil forundra seg over at eg les bloggar. Eg har rett og slett lært mykje om det å vera menneske , synest eg. Og eg har fått kontakt med menneske som liknar på meg, og med menneske som lever totalt ulike liv frå meg. Mange av dei hadde eg nok aldri kome til å få kontakt med i det verkelege livet. I tillegg til at eg på ein merkeleg måte faktisk er blitt glad i mange av desse menneska, så tenkjer eg at eg får erfaringar eg kan bruka når eg ein eller annan gong skal skriva romaner og noveller og treng å vita litt om det å vera andre enn meg sjølv…

Og korfor eg skriv?  Kanskje litt av same grunn som andre steller hagen… Her har eg eit lite hjørne der eg kan vera kreativ, samla tankar og ta vare på dagane. Kanskje nokon har glede av å lesa det slik eg har glede av å lesa det andre skriv?  På same måten som nokon skriv moteblogg eller bloggar om innreiing av hus eller barneoppdragelse, så kan eg skriva om dei tinga som betyr noko for meg.  Eg synest det er fint å få blanda min stemme med alle dei andre stemmane som roper eller kviskrar sine bodskap ut til resten av verda. Utan å lesa bloggar hadde eg hatt mykje mindre innsikt i korleis det kjennest å vera ein homofil mann som har blitt far ved hjelp av ei surrogatmor, ein fotomodell i USA, eller ein munk i den katolske kyrkja. Eg kjenner meg litt rikare av å få lesa det andre deler med seg av.

Og det som er mitt daglege liv… For nokre er det kanskje merkeleg og rart at nokon kan leva og tenkja slik, det ser eg ikkje vekk i frå.  Eg legg ned mi puslespelbrikke på bakken, og tenkjer at nokon kanskje kan bruka ho til noko. Og sjølv ville eg ha elska om mor, bestemor eller oldemor hadde gitt meg eit liknande vindu inn i deira liv.

Og hugs, dette er min redigerte versjon av livet mitt. Det er sjølvsagt ikkje utan vidare slik livet mitt er, sjølv om det sjølvsagt er akkurat det det er på same tida. Her er det eg som legg premissene. Her bestemmer eg kvar dag kva historie eg har lyst til å fortelja, og om eg har lyst til å fortelja. Eg trur ikkje det er nokon draum om å vera viktig eller om å bli berømt. Eg bare drysser ut det eg til ei kvar tid har lyst til å dela, og eg har glede av å gjera det.

På lørdag høyrde eg ein minidebatt om dette med blogging på radioen. Nokre av dei som uttalte seg var totalt uforståande til at nokon trudde at nokre menneske brydde seg om å lesa kva dei skulle ha til middag eller kva slags bukse dei hadde på seg den dagen. Dei om det.  Noko av det finaste med blogging, er at det er heilt frivillig å lesa. Det å skriva kan sjåast ein slags stuntpoesi eller ein sær form for perfomancekunst, eller kanskje rett og slett det å få fortelja noko ein sjølv synest er viktig. Det er ein uhøgtideleg måte å heva stemmen på, eller ein avart av å kviskra i vinden. Eg leiter framleis etter luker inn til det heilage, samtidig som det heilage og allminnelege smeltar meir og meir saman for meg til lenger eg lever og opplever. Livet er eit rart prosjekt og er vel verd å setja ord på spør du meg…

Heidi

Sundag første november.

November 2nd, 2009, 2 Comments

Sundagen har vore god, og eigentleg skal eg ikkje skriva her, men gå og legga meg…

Dagen starta tidleg nok til at eg etter å ha gjort klar det hemmelege skrinet hadde tid til ei surfeøkt om profeten Elia. Eg likar å vita mest mogleg frå flest mogleg vinklingar når eg skal fortelja bibelhistorier for barn. I forkant er det alltid travelt å tenkja på at eg skal ha sundagsskule, men det opplevest fint og meiningsfullt å gjera det. Eg liker å fortelja, og liker å vera saman med barn, og så kjennest det fint å få fortelja noko som har meining for meg sjølv. Møtte meg på ein måte i ei gammal døropning då eg fortalde om Elia som sat ute i øydemarka og fekk mat av ravnane. Då eg var på alder med døtrene mine og ein smule dramatisk anlagd, såg eg for meg at eg plutseleg kunne få eit gudegitt kall til å gjera noko eg absolutt ikkje ville, og billedleg sett bli mata av ravnar som kom med halvbederva kjøt ut i øydemarka. Nå tenkjer eg på ein heilt annan måte om det å vera kalla til noko. Det er med stor glede eg viser barna Martin Lönnebo sin kristuskrans med gullperla som symboliserer Gud.

I går hadde eg og Ingrid ein roleg kveld på besøk hos foreldra mine. Der sat me tre generasjonar og åt pepperbiff med fløtegratinerte poteter medan dei andre barna mine var på diverse halloweenfestar, og kjærasten min symde i havet ein stad i latinamerika og var seks timar bak ossi tid. Han ringde i det eg kjørte inn i gata vår, og me fekk veksla nokre setningar, men det var dårleg telefonforbindelse, så me vart avbrotne fleire gonger. Framleis er det to veker til han kjem heim, men tida flyt veldig fort for tida. Då han reiste for to veker sidan, kjendest det som eit hav av tid, nå ser eg enden på skismaet.

Etter kyrkjekaffi og eit par gode klemmar havna eg på jobb  i to-tre timar. Eg ville helst ha vore lenger, men då hadde eg ein middagsavtale med ungane som gjekk ut på at eg skulle plukka opp ferdig mat på kinarestauranten som Ingrid hadde bestilt på telefon.

Kvelden blei brukt til å besøka Jan Ivar og Hedvig. Eigentleg hadde me planlagd ei skikkeleg jobbeøkt, men me var avhengige av internettilkopling som viste seg å ikkje fungera. Me vart liggande på kvar vår sofa og sjå på filmen “The queen” som eg hadde sett før, men absolutt kunne sjå om igjen, medan me drakk kaffi og Pepsi-max.

Då eg skulle heim var det eit skikkeleg blås-bort-ver, som det heiter i Ole Brumm. Med den grøne regncapen over ytterjakken og med skjerf i halsen, var det nummeret før eg kunne fly heim akkurat som Bestemor Skogmus. Vinden må ha vore minst storm i kasta, postkassestativa svaia, og trea flaksa med greinene sine som store svarte novemberfuglar. Det slår meg at eg er ein liten smule barnsleg som skriv begeistra om blås-bort-dagar og får nemnd Ole Brumm og Bestemor Skogmus i løpet av to setningar…  Barnsleg eller yrkesskada, kanskje, men det kan for såvidt vera det same. Nå skal eg tella ungane mine, i alle fall dei to yngste, og så er det god natt, for nå er det slutt på å gå trøytt og søvnig inn i nye arbeidsveker.

Eigentleg hadde eg tenkt å blogga om korfor eg bloggar, for i går høyrde eg ein radiodiskusjon om korfor i all verda folk skriv blogg. Det får vera til eit seinare høve, det er alltid fint å ha noko å skriva om…

Litt tysk poesi. Dette diktet fekk eg i posten av tyske Regina for tjue år sidan, og i går fann eg det att. Det er eit nydeleg hausdikt, eg trur det er skrive av Rilke.

***

Herr: es ist Zeit. Der Sommer war sehr gross.

Leg deinen Schatten auf die Sonnenuhren,

und auf den Fluren lass die Winde los.

 

Befiehl den letzten Früchten voll zu sein,

gib ihnen noch zwei südlichere Tage,

dränge sie zur Vollendung hin und jage

die letzte Süsse in den Schweren Wein

 

Wie jetzt kein Haus hat, baut sich keines mehr.

Wer jetst allein ist, wird es lange bleiben,

wird wachen, lesen, lange Briefe schreibe

und wird in den Alleen hin und her

unruhig wandern, wenn die Blätter treiben.

 

Heidi