Andedräkt

Sementrøyr og IV-tråd.

January 29th, 2010, 5 Comments

Frifredagar smakar alltid usedvanleg godt, spesielt etter å ha jobba omtrent døgnet rundt i vekedagane forut.  I dag lot eg meg få lov til å lesa 25 sider av bok nummer tre av Knausgård. Eg måtte forlenga det til tretti, for det passa liksom ikkje å stoppa etter 25 sider. Resten skal eg sluka på toget i morgon. Eg gler meg til ein lang og deilig togtur. Me skal til Røyse og feira mi kjære venninne Torun som fyller år ein av desse dagane. Eg gler meg veldig. Me får bare håpa at me kjem oss opp til å stiga morgonfriske inn på toget før halv sju i morgontidleg, det må me nemleg om me skal rekka fram i tide, og billettane er kjøpte og betalte.

Me kunne ha reist i dag, men i dag foregår det nokoeg ikkje ville gå glipp av for at i verda. Sunniva og Vilde er med på ei stor forestilling på kulturhuset som har premiere i dag.  Groovy, heiter forestillinga, og er eit forrykande besøk i hippietida med masse dans, sang og musikk. Det veit eg fordi eg sneik meg inn på generaprøva på onsdag og vart heilt trollbunden. Nå stiller me med fotoapparat og stolte foreldrehjarte.

Dei tretti sidene eg las i dag, fekk mange tankar i gang i hovudet litt. Knausgård seier at han har heilt minimalt med minne frå før han fylte seks år. Sjølv meiner eg at eg hugsar veldig mykje frå dei første seks åra mine. Eg begynte å lura på, kor mykje eg eigentleg hugsar. Eg vart trigga til å prøva å plukka fram mine eigne minne. Kanskje eg urde henta dei fram, skriva dei ned, og ta vare på dei. Leita meg fram gjennom sansar og hukommelse og sjå kor mykje som eigentleg ligg der om ein samlar det saman… Er det arbeidet verd for meg sjølv eller andre? Vil eg forstå meg sjølv og tida eg vaks opp i betre? Vil eg kunna bruka det til noko?

Litt før eg fylde seks år, flytta me frå besteforeldra mine til eit byggefelt i ei bygd halvanna mil frå der me hadde bygd. Plutseleg vart Knausgård sine minne svært samanfallande med mine. Han flytta og til eit byggefelt, han er rett nok 7-8 år yngre enn meg, men eg kjende mykje att. Miljøet som utviklar seg mellom vaksne og mellom barn i eit byggefelt med store flokkar av ungar på heilt same alder. Plutseleg hugsa eg veldig tydeleg lastebilane og gravemaskinane, sprenginga med dynamitt, og dei store kabelsnellene i tre, som me klatra på. Eg hugsar dei tynne ledningsstumpane, dekka av plast som me av ein eller annan grunn kalla IV tråder, eller rettare sagt ive-trådar. Eg for min del, likte å laga figurar eller såpebobleblåseredskap av dei, men eg hugsar at gutane skrelde av plastikken, og eg meiner at nokre av dei store gutane smelta metallet inni og laga små metallklumpar av det. Runde trebitar, som kanskje var avsaget rundt stikkontakten i ein vegg, kunne brukast til hjul på dokkevogner av skoøskjer der dei vart festa i botnen med lange spikar og ive-tråd.

I tillegg til dei store tresnellene, var det mange store betongrøyrer, som truleg vart grovne ned etterkvart. Nokre av dei låg stabla oppå einannan, medan andre stod. Me var formante om å vera forsiktige med desse røyra fordi dei kunne vera farlege å få over seg, men dei største røyra var ynda leikeplassar, omtrent som små hytter. Eg hugsar den skrekkblanda kjensla av at eg og Solfrid Lima sat på røyrane og snakka om døden, og at ho hadde høyrt om ei jente på vår alder som døydde og vart gravlagd i finkjolen sin. Så hugsar eg alle dei store sementreiene me fekk beskjed om å halda oss vekke frå, og at eg hadde høyrt om ei dame som hadde fått håret inni og blitt skalla på halve hovudet. Eg hugsar alle mødrene med krøllnåler i håret og chiffonskjerf i pastellfargar utanpå. Eg hugsar fedrene som hjalp einannan å grava opp hagar, og som stod og røykte i pausane medan dei lente seg mot spadene. Så hugsar eg alt snøen om  vinteren, og at folk mest måtte grava seg inn til husa sine.

For å slutta trådane, dette handlar sånn omtrent om den tida Groovy handlar om, der Sunniva skal springa barbeint rundt på scenen iført oransje sekstitallskjole. Men min  barndom byggefelt hadde svært lite som var hippieaktig med seg, det må eg erkjenna. Eg hugsar nabojenta si tante Gerd som hadde solbriller og langt hår. Ho var den første eg såg i bikini på ei solseng utanfor nabohuset. Det sjokkerte meg litt at ho viste fram navlen. Eg meinar å hugsa at ho brukte neglelakk.

Heidi

Appelsiner, tulipanar og grøne eple.

January 23rd, 2010, 8 Comments

Etter ein sein kveld på jobb på torsdag, kjem det ein ny frifredag med påfylgjande helg. Sidan eg var sjuk mesteparten av sist helg, er her eit og anna å ta fatt i.

Eg vaskar kjøkkenet mitt, og likar det sjølv om skapdørene ramlar ned og gardina er flekkete. Snart, eller om eit år eller to, må me gjera noko med det, men det hastar ikkje. Gardina får eg vaska, eller kanskje kjøpa nye, om litt eller litt lenger, men ikkje i dag.

Eg sender tekstmelding til mor og far og inviterer på kaffi. Ute er det livsfarleg hålkeføre, så det blir trening inne i staden for trimtur ut. Eg låner Ingrid sin rockering.  Nå får eg i beste fall til å rocka han seks rundar før han går i golvet. Eg rockar medan min tidlegare elev Magnus syng opera frå cd-spelaren. Det er då framgang å spora.  Ingrid kjem heim frå universitetet og byr meg på kaffi før ho skal på jobb i butikken. “Du kan ikkje gå rundt i den rakna strømpebuksa, ” seier ho. “Eg veit det, seier eg, eg skal skifta før eg møter folk.”

Eg baker eplekake. Trikset mitt er å ha dobbelt så mykje epler i som oppskrifta tilseier. Tett i tett med eple oppi eit tynt lag med kakerøre. Eg skreller epla og delar dei i tynne båtar. Så dryssar eg på eit tynt lag sukker og mykje kanel. Me et blomkålsuppe rundt bordet i stova. Blomkålsuppe og nysteikte rundstykke der smøret framleis smeltar smilande ned i det varme brødet. Levande lys i lysekrona og tjuefire smålys i den ovale lysestaken. Etterpå drikk me kaffe, og eg strikkar dobbel perlestrikk i petrolfarga alpakkaull. Eg strikkar skjerf som eg vil gje til Eva Mari. Eg strikkar til akslene verker. Etterpå skal eg hekla blomar som eg kan sy på, lyseblå og turkis blomar.

I helgene renn dagane vekk mellom fingrane mine. I dag er eg oppe halv ni for å fanga timar. Me kjører Ingrid til arbeidet og handlar mat til helga. Eg får endeleg levert fire bilete til innramming. Den heilt fantastiske fredsgeneralen som far til Astrid har laga. Han med blomar i soldathjelmen, tåtesmokkar i staden for stjerner på brystet og ei stor fredsdue i armane. I meir enn to år har eg tenkt på å få ei skikkeleg ramme rundt, og nå har eg gjort noko med det. Så har eg levert inn det herlege gatebiletet i oransje rosa og lilla som eg kjøpte av hr Morelli på Piazza de Navona i september. To store bilete Ingrid har malt til meg skal få ei skråskoren sølvramme. Det eine er ei ettertenksomt smilande ung jente med masse blomar i håret, og det andre er ein klovn i blått og turkis og sølv. Det skal bli så fint så.

Eg pakkar ut varene, og smakar på dei marinerte soltørka tomatane. Dei rosa og lilla tulipanane snittar eg og set i ein glassvase med dekor i blått og gull. Dei store oransje appelsinene er så fine i den koboltblå Höganesskåla, og så strør eg epler og pærer utover lefsefatet i keramikk som Karen har laga. Nå skal meg bretta masse tøy, vaska golv og drikka kaffi med nye aviser til. Om eg kjem til å koma i mål? Slett ikkje, ikkje med alt. Så får eg heller filosofera på om det er eit mål å koma i mål. Eg innrømmer for meg sjølv at det er det vel kanskje.

Så trøyster eg meg sjølv med at alt for vellukka menneske, det kan me jo ikkje vera alle saman. Skål for det ikkje heilt perfekte…  Det har då sin sjarm?

Heidi

Min kamp og litt til…

January 17th, 2010, 3 Comments

Ei ubehageleg omgangssjuke har ramma heimen. To av oss var friske før helga kom, me andre har hangla oss gjennom lettare reduserte. Eg skulle ha reist til farmor på fredag for å gratulera med dagen, men sidan så mange i familien var sjuke, og eg ikkje kjende eg heilt god sjølv heller, så fann eg ut at det var uansvarleg å utsetja nokon for smittefare på nittitreårsdagen sin. Og utpå ettermiddagen viste det seg at det var rett avgjersle, for då slo magen heilt krøll på seg…

Etter å ha definert seg sjølv som sjuk og smittefarleg får ein bare gjera det beste ut av det. Som til eksempel at eg og Ingrid ligg på kvar vår sofa nede hos henne med kvart vårt heimestrikka pledd over oss og ser TV medan me småpratar og drikk doven cola-light og for min del, sukra te. Eg drikk lite te, det går helst i kaffi, og sukker i teen brukar eg aldri, men får barndomen av har eg lært at det er botemiddel mot vrange magar, og ei teskei sukker må ein vel med godt samvit kunna ty til sånn reint medisinsk når matlysta er fråverande…

Ganske mange timar har gått med til å lesa dei to første tjukke binda i Karl Ove Knausgård sin sjølvbiografiske roman, Min kamp. Det må utan tvil vera det mest omdiskuterte litterære verket i Norge akkurat nå. I seks bind skriv han romanen om seg sjølv, og det som har vakt mest diskusjon er kor vidt  det er etisk forsvarleg å utlevera menneska ein har forhalde seg til gjennom livet, og kor vidt det er interessant å lesa om at andre har skrive livet sitt. At han reint litterært blir både rost opp i skyene og slakta er sjølvsagt og eit aspekt ved det heile.

Eg synest sjølvsagt at nokon si forsøkt ærlege skildring av sitt eige liv i utgangspunktet er eit interessant prosjekt. For meg er menneskelivet umåteleg interessant, men eg innser at ikkje alle opplever det på same måten. Ein kan seia at eg interesserer meg for levd menneskeliv på same måte som andre kan vera hekta på frimerke, veteranbilar  eller sjeldne orkidear? Det eg synest er mest problematisk er i kor stor grad ein har rett til å trekka andre sine liv og skjebnar inn i det å frivillig fortelja sitt eige liv. Sidan liv er så tett vevde saman med andre liv, om ein ikkje skulle leva som eremitt i øydemarka, så skal ein ikkje ha skrive seg djupt ned i laga av erfaringar før problemet melder seg… Sjølv ville eg hatt store problem med å skriva det i ei bok om eg oppdaga at mi gamle farmor vart alkoholikar på sine gamle dagar, om faren min døydde sterkt alkoholisert i eit inferno av kroppsutsondringar og råtnande skitne klede, eller om eg oppdaga at svigermor forsynte seg grovt og hemmeleg av barskapet medan ho var barnevakt. Eg ville ikkje skriva om den dårlege stemninga når eg besøkte nokon med tre små barn og dei vertskapet tydeleg irriterte seg over barna mine… Alt dette og mykje meir har Knausgård teke med i bøkene sine. Det er sårbart, brutalt og ærleg. Han skriv om korleis han har problem med å snakka med folk han ikkje kjenner, korleis han lett kjedar seg i sosiale samanhangar, og om korleis han kjenner seg som om han har havna på ein annan klode når han buset seg i Sverige med svensk sambuar.

Men visst er det interessant at nokon vågar, at nokon har som prosjekt å skriva sitt liv med heile fargepaletten og kjensleregisteret i bruk. Det er fascinerande og litt provoserande på same tida. Nå står på venteliste på biblioteket for å få bind tre i hendene. Eg kjem truleg til å halda fram og lesa med same småhypnotiserte suget heilt til eg er ferdig med bind seks. Etterpå kjem eg sansynlegvis til å håpa at han skriv ned dei komande førti åra og. Har nokon av de andre lese bøkene? Eg vil gjerne høyra kva andre tenkjer.

Heidi

Orrestranda 10.januar 2010.

January 16th, 2010, 3 Comments

Det kalde vinterveret varer og varer. Ute er det klart og iskaldt. Me har bestemt oss for å dra ned til stranda for å fotografera. Me har blitt tipsa om at lyset i firetida, akkurat i det siste rest av sola søkk ne i hørisonten, skal vera heilt fantastisk. Det er best å kle seg godt, for nede på stranda er det ofte ekstremt kaldt. Eg finn fram den strikkegenseren som er så tjukk at han så å seia ikkje er i bruk. Oppå knepper eg eit uformeleg militærfarga plagg. Ullstillongs og vinterstøvlar, vottar, heimestrikka skjerf i alpakkaull og lue med hekla blomar høyrer med til antrekket. I dag er det opplagt “to see ” meir enn “to be seen” som er spørsmålet…

Vegane er glatte og islagde, og markene kvite av snø. I eit og anna hus ser ein framleis tende juletre og store adventstjerner i papir. Himmelen har allereie fått rosaoransje glød, og eg lurer på om me er for seint ute. Ved vegen ned til stranda kjem to svaner flygende mot oss med lange utstrekte halsar. Dei teiknar seg som kinesiske skrifteikn mot himmelen og forsvinn. Når me går ut av bilen ser me ein stor flokk av ville svaner på tjelva. Dei har truleg måtte trekka ut mot havet fordi vatna deira har frose igjen akkurat som i eventyret om den stygge andungen. Mellom dei kvite svanene ser me fleire som framleis ikkje er vaksne og har brunleg fjørdrakt. Dei strekk halsane mot oss og skrik såre klagande skrik.

Vegen over sanddynene er heilt tilfrosen. Nokre stader er det vanskeleg å ta seg fram. På den andre sida, den sanddynene skrår ned mot stranda, mister eg fotfestet eit sekund og rutsjar nokre meter nedover. Det er så tilfrose at sanden er hard som stein, langt hardare enn eg ville ha trudd. Nede på stranda møter me fleire godt innpakka turgjengarar. Fleire har med seg fotostativ. Solskiva er akkurat i ferd med å forsvinna ned i havet som er svart og sølvfarga på same tida. Lyset er mjukt og magisk. Alle dei store steinane er glaserte med kvit, seig is av saltvatn, som får landskapet til å sjå ut som om ein trollmann frå Mummidalen har svingt tryllestaven over. Sandblanda is ligg som eit skarelag over stranda ut mot sjøen. Tang og stortare, med stelker så tjukke som mannsarmar, ligg kvitglaserte som mellom dei store steinane og lyset forandrar seg frå minutt til minutt. Kjærasten min monterer fotostativet sitt og leiter konsentrert etter nye motiv og vinklingar. Han er flink. Han får fotografera for oss begge. Eg småpratar med folk som passerer, oss og leikar meg med å prøva å finna dei rette orda til å skriva januarkvelden inn i det uforgjengelege.

Heidi

Granateplene.

January 9th, 2010, 11 Comments

Klokka er ti over halv fire ein laurdagsettermiddag i januar, og den skarpe januarsola har allereie kome så langt på lei at ho har lagt gullfarge på hustaka i aust og dannar ein gullrosa bakgrunn for dei svarte sprikande trea oppe på åsen. Kristin Asbjørnsen syng forførande nydeleg frå dataskjermen på sida av meg: Don`t hide your face from me. Don`t hide yourself from me.

Me har, med eit visst vemod frå mi side, rydda vekk juletreet, julekrybba og mesteparten av englane. Ein del av dei er heilårsenglar, eg treng dei resten av året og. Eg oppdagar nokre fine små emaljehjarte og stjerner som eg kjøpte i fjor og som eg rett og slett har gløymt å henga opp i år. Dei får venta til neste år. To pakkar fine juleserviettar vart aldri opna, dei får overvintra i lag med julepynten og pynta bordet neste år. To pakkar lilla adventserviettar går same vegen. Me har viss hatt færre selskap denne jula enn me brukar å ha.

Plutseleg slår det meg korleis eg pleide å hjelpa bestemor å ta ned juletrepynten. Eg hugsar det heilt tydeleg. Ho sat i stolen sin, eg sat på kne på golvet. Forsiktig tok me ned ei og ei kule og pakka inn i eit eller fleire lag appelsinpapir, før me la det i pappøskja som skulle på loftet. Mellom pynten var det og nokre små fuglar og små hus. Etterpå bretta me saman pappbiletet av ei kyrkje og folk som kom kjørande til kyrkja i sledar. Det var tapa saman etter mange års bruk og stod alltid på skapet ved vinduet når det var jul. Ein av onklane mine hekta forsiktig ned den store pappstjerna som hang i vinduet. Inni var det ei lyspære, etter at lyspæra var bretta ut, kunne stjerna brettast saman til ein  spiss trekant, og leggast saman med den andre julepynten. Framleis, femten juler etter at bestemor døydde, tidleg om morgonen på Luciadagen, i senga si på sjukeheimen, kan eg plutseleg sakna henne så sterkt at eg eg får lyst til å gråta.

Nå unnar eg meg ei skriveøkt, det har eg gleda meg til heile dagen. Eg må skunda meg, ellers så blir det kanskje ikkje tid til det likevel… Kjærasten min har servert meg kaffi i eit gult ikeakrus, eg har ullsokkar på føtene, og kuldegradene gneistrar i snøen utanfor.  For eit par dagar sidan fortalde ein kollega meg om boka granateplene av Sue Monk Kidd og Ann Kidd Taylor. Eg sa at den boka ville eg absolutt prøva å få lese, og dagen etter kom ho med boka slik at eg kunne få låna ho. Sidan har eg brukt alle sjansar til å få lese litt, for boka snakkar til meg. Ho er skriven av mor og dotter i fellesskap. I kvar sine kapittel skriv dei om dei same hendingane, om reiser dei legg ut på saman. Den første turen er for å feira at mora skal runda femti, og at dottera er ferdig med ein viktig eksamen. Dei reiser til Athen. Der møter dei myta om den unge jenta Persefone som dett gjennom eit hol i bakken medan ho plukkar blomar og havnar i Dødsriket. Mora Demeter, som er gudinna for grøde og avling, dreg straks ut for å leita etter dottera. Til slutt blir ho så apatisk av ikkje å få dottera tilbake at ho kler seg ut som ei gammal dame og set seg ned, utan vilje til å vera gudinne meir. Sidan dette går ut over avlingane, bestemmer Zews at Persefone skal sendast tilbake frå dødsriket, slik at Demeter kan gjera oppgåvene sine att. Det triste er at Persefone allereie har ete av Hades sine granateple, og aldri meir kan bli heilt fri frå dødsriket. Ho må tilbake til dødsriket ein tredel av året. Då sit Demeter seg ned og sørger over dotter si, og kornet kan ikkje vekser. Det er derf0r det er vinter ein tredel av året i fylgje gresk mytologi.

Mora i boka “Granateplene” innser at ho ber på ei stor sorg. Ho er i ferd med å mista dotter si, som ho trudde ho var klar til å sleppa, og ho innser at ho er skremd av det faktum at ho er i ferd med å gå inn i overgangsalderen. Ho er i ferd med å forlata sin eigen ungdom og gå inn i ein ny fase som skremmer henne.

I går kveld hadde  eg ein nydeleg kveld saman med litteraturgruppevenninne mine. Me hadde lese “Huset ved moskeen”, men samtalen dreia over på boka eg las om Granateplene, og på Knausgård sine bøker som fleire av oss hadde tankar om. Gry kjørte heldigvis bilen vår bort og heim, for det er masse snø og is, og på slikt føre trivst eg endå dårlegare som sjåfør enn det eg normalt gjer. Vel heime tidleg på natta vart eg liggande og lesa vidare i boka. Eg vakna tidleg og hadde bare lyst til å lesa vidare, men eg hadde ikkje hjarte til å vekka mannen som låg på sida av meg og sov med å setja på det skarpe leselyset. Eg bestemte meg for å venta litt med leselampen, sovna og glei inn i ein forvirrande stressdraum:

Eg skulle ha norsktime med elevane mine, og av ein eller annan grunn skulle eg ha alle femtitre elevane samtidig. Thorbjørg skulle assistera meg. Plutseleg såg eg at eg hadde alle sjuandeklassingane frå naboskulen der og. Dei sat i eit slags auditorium som var delt i to rom, og på galleri som i eit teater. Eg mangla papir til å skriva på, Thorbjørg fann brurebiletet av broren og kona og sa me kunne skriva bak på det, men det meinte eg var litt for gale. På uforklarleg vis auka det bare på med elevar i klassen. Snart var det sikkert 1000 sjuandeklassingar som sat der og skulle ha skriveundervisning. Mange av dei var urolege og ukonsentrerte, og mange var veldig motiverte. Folk gjekk ut og inn og skulle observera undervisninga, og eg tenkte at dette får eg ikkje til, eg har jo fått ein heilt umogleg oppgåve. Eg bestemte at eg skulle plukka ut ti elevar som skulle koma fram og laga ein tekst saman med meg medan dei andre såg på. Plutseleg stod eg med eit langt sverd i handa og skulle peika med sverdet på dei ti utvalde. Mange sat med handa oppe og ville vera med. Eg var livredd for å skada dei med det skarpe sverdet, og det gjekk opp for meg at eg hadde gløymt kven eg hadde peika ut. Eg såg ein elev i klassen som eg hadde på skulen for meir enn femten år sidan, og tenkte at her er det noko som ikkje stemmer, han må jo vera vaksen nå. Tanken slo meg at det kanskje var ein draum. Eg sa til meg sjølv at dersom det bare var ein draum så slapp eg ut av denne stress-situasjonen. Det siste eg tenkte før eg vakna var at det var uansvarleg av meg å vakna, kven skulle då undervisa denne store gjengen med 7.klassingar som eg hadde fått ansvaret for…

Eg vakna og oppdaga at klokka var elleve. Eg irriterte meg over å ha sove vekk heile føremiddagen, og trøysta meg med at eg trong vel å få sova. Sue Monk Kidd skriv i boka at ho alltid skriv ned draumane sine for å halda fast på eine eigne historier om seg sjølv. Kanskje det inspirerte meg til å skriva ned min draum her, sjølv om eg vanlegvis ser på draumar som noko litt for privat til å vera bloggmateriale, så hadde eg lyst til å halda han fast.

I “Granateplene” jobbar mora med å akseptera at eit kapittel i livet, kapittelet som oppdragar, mor og ung kvinne er i ferd med å avsluttast, og at eit nytt kapittel skal skrivast. Ho samlar mot til å gå inn i det nye kapittelet, som ho tenkjer kan bli endå meir skapande enn det ho skal avslutta. Ho har betre tid til å skriva og skapa enn ho har hatt før, og ho har meir livserfaring. Ho innser at det er tøffare enn ho har forestilt seg å sleppa taket i barna sine, og å innsjå at ho frå nå av er ei kvinne i femtiåra…

I denne prosessen samlar ho, utan heilt å skjøna korfor, på informasjon om svarte madonnaer og bier. Dette skulle visa seg å verta råmaterialet til ei fantastisk bok ho skulle koma til å skriva, “Bienes hemmelige liv,” boka eg slukte med uendeleg leseglede for eit par somrar sidan. Og eg skjønar at noko av fascinasjonen min for granateplene er at eg må innrømma at eg ser både klare og overraskande parallellar til mitt eige liv.

Og eg held aldri opp med å la meg overraska over korleis tilfeldige trådar formar livet mitt. Av og til trur eg at det er englar som smiler til meg i tilsynelatande tilfeldige episoder. Det eg skal skriva nå høyrest ut til å vera i høgaste grad redigert inn i teksten, men det er rein kvardagsleg sanning:

Akkurat medan eg skriv desse linjene og rommet blir langsomt mørkare og kaldare, medan gullfargen utanfor glir over i den blå timen og alt blir vinterblått, og medan Leonard Cohen syng for oss kjem dotter mi, Ingrid inn på kontoret med stripete genser, langt fløymande hår og glad stemme.

“Eg har fått tak i ein film som ser så fin ut, mor. “Bienes hemmelege liv”, har du høyrt om han? Eg tenkte me kanskje kunne sjå han saman?” Og eg sverger på at eg ikkje har sagt eit ord til Ingrid verken om Granateplene, Sue Monk Kidd eller Bienes hemmelige liv… Me avtaler å sjå filmen saman i morgon.  Og livet er rart og skjørt og vakkert. Nå må eg ut og gå om eg skal rekka det i dag. Og eg innser at dette bloggeinnlegget er så langt at ytterst få vil lesa det… Men det får i grunnen vera underordna.

Heidi

Tilbake til framtida.

January 2nd, 2010, No Comments

Tida er ei kraft, skriv Eyvind Skeie på bloggen sin. Det er ein fascinerande setning å leika med i tankane. Sikkert er det at nå når me snur kalendaren så blir folk flest meir opptekne av tid enn me normalt er. Me fortel einannan at nå er det blanke ark og nye sjansar, og me restartar til ei viss grad vår eigen livsstil. I alle fall prøver mange av oss å justera kursen ein millimeter eller to. Eg ser ikkje vekk frå at englane smiler litt av oss der me balanserer på den linjaleggen me kallar tid. Og så har me dårleg tid og god tid. Eller dårleg god tid som når me sit på legekontoret og ventar utålmodig på noko som kan vera ubehageleg, eventuelt god dårleg tid, viss me skundar oss for å nå noko kjekt ,gjerne lattermildt småspringande, saman med nokon me likar å vera i lag med. Dette med god dårleg tid og dårleg god tid er heller ikkje mine tankar, men noko eg høyrde nokon, eg hugsar ikkje kven, snakka om på radio. Der høyrde eg og om ein forfattar som lot ein av hovudpersonane stå i kø på Rema kvar dag i den travlaste tida, for der gjekk tida så seint, han var nemleg plaga av at livet gjekk alt for fort…

I går såg eg ein fascinerande engelsk dokumentar om noko som vart lagt fram omtrent som ein trend i Storbrittania: Menneske som lever som om dei høyrer til ei anna tid. Me fekk møta fleire unge damer som levde som om det var på 50-talet, med husa innreia i 50-tals-stil, tidsrette klede og bilar frå rett periode. Desse damene var husmødrer på heiltid, og livsinnhaldet deira var å leva 50-tals messig og å degga for mennene sine som kom heim til nyslikka hus og nylaga middag på respateksbordet. Fleire av dei gjekk minst mogleg ut, og omgangskretsen deira var folk som levde på same måten som dei… Ei av dei uttalte at dei ho kjende som levde femtitalsliv ikkje ville ha barn fordi det ville gjera det mest umogleg å leva på denne måten. Ho trudde ho ville ha vald abort om ho vart uforvarande gravid. Me møtte og damer som levde på 30-talet og 40-talet. Dei snakka varmt om den nye kalde tida og om den svunne idyllen… Det slo meg at som dei opplyste menneska dei var, så burde dei veta at 30- og 40- talet er kjend for andre ting enn idyll…

Dette må jo handla om trongen til å ha det trygt, og om trongen til å tilhøyra ei gruppe ein kan relatera seg til, slik at det blir “oss og dei andre.” Ei av dei som levde eit trettitals liv innrømma at ho hadde ein microbølgeovn i eit skap i knehøgde, som ho tydde til av og til, og ei anna innrømma at ho handla femtitalsklede på internett forsi dei var så vanskelege å finna…

Martin Lönnebo skriv at bak eit kvart punkt på tidslinja ligg ei heil æve av stille, og at det er mogleg å ta små steg til sides for å finna denne stilla. Det er ein vakker tanke.

Eg skriv eit stykke som er eit bestillingsverk for barneteater. Det er for målgruppa 2-6 år og handlar om framtid, fortid og nåtid. Det er nåtida me kan gjera noko med. Samtidig blir alle opplevingar i nåtida transformert til fortid, fortid som me skal bera med oss i all framtid…

Det er fascinerande med tid. Sjølv har eg mest alltid god tid samtidig som eg eigentleg har dårelg tid. Sånn som nå. for eksempel; her sit eg og skriv…. Og tida flyr i frå meg. Carpe diem alle saman. Avsluttar med det same visdomsordet frå bibelen som eg nettopp las på bloggen til Arne:

Lær oss å telja dagane våre så me kan få visdom i hjartet.

Heidi

Første i første totusen og ti.

January 1st, 2010, 2 Comments

To tusen og ti vart tellemåten språkrådet landa på, og for meg kjennest det langt meir logisk enn tjueti, sidan me nettopp avslutta totusen og ni. Det vart ein spektakulær avskjed med gode gamle totusen og ni. Naturen er så vinterleg og vakker at det mest ikkje liknar på det landskapet me kjenner. Eg trur aldri før eg har stått ute på gata under eit årsskifte, innepakka i skjerf og lue, med gnistrande kulde og minst tolv kalde grader med masse snø, klar stjernehimmel og kvit lysande fullmåne.

Nest siste dagen i året reiste eg ned til havet saman med kjærasten min, for å spasera, fotografera, og sjå på solnedgangen. Til ære for vinteren har eg skifta ut bloggbiletet mitt med eit bilete frå same staden som det vanlege, bare i vinterdrakt. Som de ser så var det ganske isete å gå over sanddynene for å koma ned på stranda. Nede på stranda opplevde eg for første gongen at det var felt med så mykje “is-tele” i sanden at ein kunne gå oppå utan å synka ned. Det var reint trolsk med snø og is og glitrande tele i sanden og solnedgangen, som vart mørk oransje og fekk fargane i havet til å skrimra i nyansar av fiolett og flaskegrønt. Dersom ein snudde seg med ryggen mot havet såg ein månen som bare mangla ein liten skjerv på å vera full, henga tung og rund over marehalmen mot ein svartnande vinterhimmel.

I går kveld skulle me for første gong på 23 år feira nyttår utan å ha med nokon av ungane våre. Dei skulle av stad til kvar sine stadar for å feira. Vilde, Sunniva og Ingrid pynta seg med elegante ballkjolar med og utan stropper, og med sko med hælar som eg sjølv bare kunne drøyma om å halda balansen i. Eg svelde ein klump i halsen og håpa dei ville få ein fin kveld dit dei skulle. Sønene mine trekte i mørke dressar og fekk streng beskjed om å ta på seg varmare jakkar utanpå trøyene.

Sjølv fekk eg bare nesten varmt vatn i dusjen og kjølen eg hadde tenkt å ha på meg hang igjen på austlandet, men det gjorde ikkje noko. Eg fann kjole og sette kjærasten min i gang med å stryka medan eg piska krem til eplekaka me skulle ha med oss. Leppestiften kom på i bilen, og hårbørsten hadde eg gløymt igjen heime, men eg hadde då nådd å børsta håret før eg sprang.

Gunnar og Hanne Lise hadde laga det så vakkert med fyr i peisen vakkert dekka bord, kvite lys og rosa roser. Ute i vinterhagestova med store vindu ut mot kvelden stod framleis den store norske grana pynta og lange raude lys var tende. I eit hjørne låg ein svart gris og snorka høglydt. Kalkunen var arrangert i saus med soltørka tomat og chili og brødet var heimebakt. Gunnar er glad i å laga mat, og overgjekk seg sjølv med den eine kreative retten etter den andre. Desserten var moltesorbet med rips servert med pistasjeknekk. Kongen talte lågmælt frå fjernsynet innerst i kroken og langsomt og fredeleg la me det gamle året bak oss.

Godt år alle saman. Nå vil eg ned og fyra i peisen og tenna levande lys i stova mi. Eg vil bruka den første dagen i året til å vera ein lat livsnyter, laga nokre perlehjerter til juletreet, og kanskje laga ein kalender eller to til nokon som har lyst på det.

Heidi