Feil klode?
March 28th, 2010, 6 Comments
Denne veka har stått i scenekunsten sitt teikn for mitt vedkomande. Me har hatt kulturskuleveke, og der har me mellom mykje anna fullført eit årleg stort tiandeklasseprosjekt, der absolutt alle tiandeklassingane i kulturskulen vår skal bidra med kunstene sine.
Me starta lenge før jul med å forma prosjektet. På eit møte eg dessverre ikkje fekk til å vera med på, vart det bestemt at temaet for produksjonen dette skuleåret skulle vera “Kosmos”. Sidan eg har ein tiandeklassing på “Skapande skriving”, vart det bestemt at ho og eg saman skulle utforma eit manus. Alle musikklærarane vart utfordra til å koma med forslag til musikk dei ville ha med. Så skulle eg og Silje, skriveeleven min, laga teksten, og så skulle det lagast uttrykk frå kunstfag og frå danseavdelinga.
Resultatet vart eit litt annleis og litt merkeleg stykke, som eg er veldig glad for at eg verkeleg fekk frie nok taumar til å ha akkurat slik som det vart. Hovudtemaet i teksten var ei jente på femten år som følte at ho i “beste Obstfelder- ånd” var på feil klode, fordi alt var så underleg. Deler av stykket låg ho i fosterstilling på scenegolvet, medan kvitkledde psykologar vandra rundt henne med små notisbøker, og prøvde å tolka tankane hennar og dei merkelege tekstane ho skreiv.
Det fantastisk flinke orkesteret vårt spelte alt frå Metallica til Vamp. Forunderlege tekstar på farga papir vart lesne opp til tonane frå Måneskinssonaten som bølga ut frå flygelet. Dansarane dansa ein svært ekspressiv dans iførte masker og kostyme laga av to opprivne strømpebukser over svart trikot. Midt i det heile var det ein grønkledd marsbuar som verkeleg var på feil klode, på bakveggen var det biletkunst og film frå kunstfagavdelinga, vekselvis med ein internettchat mellom ein 15-åring som kjeda livet av seg, og ein marsbuar som aldri gav til kjenne kven han var.
Det vart lese Obstfelder, og sunge til Månemannen og jorda, samstundes med ballettpiruettar og tankelesing. Songarane var kjempedyktige, og fire av dei song “When you wish upon a star, ” sart og fleirstemt. Scenelyset var heilt profesjonelt med spennande effektar.
Heldige meg som kan sitja på første benk med manus, i tilfelle nokon skulle trenge suffli, og sjå dei ville ideane frå skriveblokka mi gestalta seg på scenen. Nå ja, det var jo eit slags ganske arbeidskrevjande ledd i midten før me kom så langt, men tiandeklassingar er så fine å jobba med. Dei er flinke og motiverte og skjønar at det gjeld å bruka tida godt, for blant oss amatørar er faktisk tidsressursen ganske knapp. Ungdomane har både skule og tusen andre fritidsaktiviteter, så å samla dei utanom dei faste kulturskuletimane er litt av eit puslespel.
Heldigvis får dei fri frå skulen to heile dagar. Den første går med til øving og den andre til forestillingar. Det er så flott å få bruka scenen på kulturhuset vårt. Det er synd at kommunen ikkje har råd til å la barne- og ungdomsgrupper som faktisk høyrer heime her, få lov til å bruka lokalet til overkomelege prisar. Det er ei heilt spesiell oppleving å få opptre på ein ekte teaterscene med sidetepper og garderobar, og ikkje minst skikkeleg scenelys.
Heidi
Somliga går i trasiga skor.
March 18th, 2010, 2 Comments
Og tilgjev meg Cornelis Vreeswijk. Dette er ikkje ein tekst med sosialpolitisk profil. Det hender faktisk rett som det er at somliga kan vera meg. Eg er nemlig utstyrt med føter som gjer at eg kan vera sikker på å få gnagsår av alle nye skor dei første ti gongene eg går med dei. Derfor er eg veldig glad i gamle skor, fordi dei blir betre og betre etterkvart som dei blir brukte. Til slutt er dei alt anna enn fine, men å så behagelege.
I USA måtte eg kasta dei grøne skorne mine fordi dei var øydelagde og fillete. Dei gode vintestøvlane eg har hatt to sesongar er holete og utslitne, og i følge Ingrid frykteleg styggge. Dei høge støvlettane er fine, men eg får vondt i føtene etter eit par timar. I dag har eg gått på amerikanske gummistøvlar med peacemerkemønster. Dei er heilt ok, men ikkje veldig gode. Eg har eit par nye skor på skohylla. – Og ein stor jobb å gjera…
Heidi
Kvinnedagen 2010
March 8th, 2010, 2 Comments
I dag morges teikna eg ei vakker dame på dagplanen på flippen i klasseromet og skreiv at det var kvinnedagen i dag. Mest ingen av sjuandeklassingane hadde tankar om dette med kvinnedag, men gutane meinte det var urettferdig dersom det ikkje var ein mannsdag og. Sidan me akkurat nå har islam som tema, tok eg opp den dagsaktuelle problemstillinga at nokon ønska å ha eit slagord i 8-marstoget om at kvinner i Norge måtte vera frie til å få bruka hijab og burka i offisielle samanhangar. Me kunne nok ha diskutert lenger, men tida strakk ikkje til, her skulle dei læra å bøya verb, setja saman ord og fylla tekst inn i tokolonneskjema. Då A- og C-klassen kom inn for å ha norsk i det same klasseromet, brukte eg mindre enn eit halvt minutt på å forklara dei kva kvinnedagen var…
I år vart det viktigste innhaldet i dagen å fylgja Bergit til den siste kvila. Blomane på kista var kvite som snø, og dei andre blomane var og i avdempa fargar. Me song “Bred dina vida vingar” og “Lei milde ljos igjennom skuggeheim”. Begge desse er nydelege songar. Ho fekk fine minneord, og frå galleriet song Bjarte “Eg gjer død til liv for deg” og “Vårsøg”: “E veit at våren e`kje lenger oinna, enn e får levva slik en sommar te.” Det første som slo meg var at det var akkurat det ho ikkje fekk, leva ein sommar til, men i siste verset falt songen på plass. “Når hausten kjæm og sistkveildskløvva heinta, då ska e takk for sommarn som e fekk.” Og akkurat slik håpar eg det er og skal vera.
Då kista vart boren ut av kyrkja, skein den første vårsola. Snøen var i ferd med å smelta, slik at det var vanskeleg å koma seg tørrskodd over kyrkjegarden. Før kista vart senka kom barna fram med kvite roser som dei la på båra. Dei andre blomane vart lagde rundt i snøen. Eit svartkledd lågmælt fylgje gav seg i veg mot bilane, og fekk meg til å tenkja på eit kjend maleri av ei graferd på Jæren i gamle dagar som eg trur er malt av Ole Tjøtta. Me fulgte heim i stova til Bergit og fekk servert smørbrød, kaker og kaffi. Det var nok siste gongen folk er samla der før minnene etter eit langt liv skal ryddast vekk. Ei venninne av henne bad om ordet og haldt ein lys minnetale over eit fargerikt menneske. Ho slutta med orda: “Dersom det er ein himmel så ho nok der akkurat nå.” Og akkurat slik kjendest det.
Me bad syster og Elisa med heim og så kokte me ei stor gryte tomatsuppe med egg og makaroni, akkurat slik som ungane likte det så godt då dei framleis var ungar. Det blir ein tidleg kveld. Eg kjenner at ein blir litt utlada av å ta definitivt farvel med nokon som alltid har vore der.
Og visst skal våren koma.
Heidi
